Det er på tide å fokusere på katastrofeberedskap

31.mai.2016

Syklonen Winston rammet Fiji hardt.


Av Helen Clark, Cesar V. Purisima og Stephen O'Brien

Det å håndtere kriser etter hvert som de skjer vil ikke lenger fungere når vi stadig møter flere av dem.

Ledere fra hele verden kom nylig sammen i Istanbul under Verdens humanitære toppmøte. Møtet ga en unik mulighet til å fatte meningsfulle tiltak for å bedre den nåværende humanitære situasjonen, samt redusere disse behovene på lang sikt.

I løpet av de siste 20 årene har en betydelig del av disse behovene stammet fra virkningen av tyfoner, oversvømmelser, tørke, jordskjelv og andre naturkatastrofer. Disse katastrofene har krevd 1,35 millioner menneskeliv, og i gjennomsnitt berørt 218 millioner mennesker årlig, hovedsakelig i utviklingsland. Utover tap av liv, har den ødeleggende virkningen som katastrofer har på sosio-økonomisk utvikling overgått 1 300 milliarder dollar siden 2005. Legg til effekten av konflikter og andre kriser, og verden står overfor en humanitær situasjon som vi ikke har opplevd siden andre verdenskrig.

I denne sammenhengen er det to ting som spiller en avgjørende rolle i vår evne til å håndtere økningen i humanitære kriser på en bedre måte.

Det første er at regjeringer, sivilsamfunn og internasjonale institusjoner har mot til å ense hva erfaring forteller oss, og mane til reform om hvordan vi tilnærmer oss humanitære kriser.

Reformen innebærer et grunnleggende skifte fra en nesten konstant tilstand av reaktivitet ovenfor nødhjelp. Våre handlinger må være utformet for å redusere og være bedre forberedt på risikoer. Underliggende faktorer som utløser de neste katastrofene er ofte godt kjent av enkeltland og det internasjonale samfunnet. I de fleste tilfeller vet vi nøyaktig hvordan de kan løses.

Vi har rett og slett ikke lenger råd til å la være og investere tungt i forebygging og beredskap. Mellom 1991 og 2010 har mindre enn 0,5 prosent av de om lag 100 milliarder dollarene i årlig utviklingshjelp (ODA) blitt brukt på forebygging. Bare en brøkdel av dette har gått til beredskap. Konsekvensene vil bli alvorlige.

Disse summene kan sammenlignes med de over 25 milliarder dollarene som årlig brukes på katastrofeinnsats, og de billioner av dollar i tapte inntekter som katastrofene fører med seg. Når hver dollar brukt på forebygging og beredskap bidrar til å redde utallige liv, er manglede investeringer en forsømmelse av vårt kollektive ansvar.

Den andre, og enda mer dyptgripende, bekymring, er den økende klimatrusselen. 2015 var det varmeste året noensinne, og alle tegn tyder på at 2016 vil bli enda varmere.
Forskning tyder nå på at 90 prosent av katastrofer er klimarelaterte. Forrige uke slo Verdens meteorologiorganisasjon fast at vi er farlig nær 1,5 gradersgrensen, noe som kan få katastrofale konsekvenser.

Det betyr flere stormer som Yolanda, Katrina og Pam, år etter år. Det betyr også mange flere lokale ekstremværsituasjoner, som tiltrekker mindre oppmerksomhet, men som tærer på sårbare samfunn og forstyrrer utviklingen.

En ting må være klart; det er ikke bare de mange millionene som er direkte berørt av tørke, flom eller stormer som vi trenger å beskytte. Klimaendringene er også en anerkjent pådriver for en av de største krisene verden står overfor akkurat nå – tvungen migrasjon. Påvirkningen av klimaendringene på matproduksjon, priser og matsikkerhet, samt tilgang til vann, er også alvorlige trusler for stabilitet og sikkerhet i vår verden.

Effektene av klimaendringene vil være toppen av kransekaka for sårbare stater rundt om i verden. Denne anerkjennelsen bør få alarmklokkene til å ringe, og få oss til handle annerledes og bedre enn det vi gjør nå.

Det er derfor finansministrene i sårbare land, ledet av Filippinene gjennom Vulnerable Twenty-gruppen (V20), har blitt enige om å danne et globalt beredskapspartnerskap med FN og Verdensbanken. Partnerskapet ønsker å sørge for at alle sårbare land oppnår et minimum av beredskap for fremtidige katastrofer. Det bør føre med seg en grunnleggende endring i vår respons til katastrofer.

Dette arbeidet må gå hånd i hånd med å gjøre målene fra Paris-avtalen til en realitet. Vi må gjøre endringer i den globale økonomien for å sørge for at oppvarmingen ikke overskrider 1,5 grader, samt skape motstandskraft og finansiere tilpasning til endringene som allerede finner sted. Hvis vi ikke gjør dette vil arbeidet med å forhindre humanitære kriser være nytteløst. Dette vil føre med seg en sikkerhetsutfordringer og en trussel mot utviklingsframgang.   

La oss handle raskere med å skifte fokus til forebyggende arbeid.

Helen Clark er sjef for FNs utviklingsprogram (UNDP) og tidligere statsminister i New Zealand; Cesar V. Purisima er finansminister i Filippinene og leder av Vulnerable 20-gruppen; Stephen O’Brian er under-generalsekretær i FN for humanitære spørsmål og nødhjelpskoordinering.

 

For mer informasjon

Trygve Ølfarnes 
Deputy Director 
trygve.olfarnes@undp.org
+47 94156028

UNDP Rundt om i verden

Du er her UNDP Norge Representasjonskontor
Gå til UNDP globalt