UNDP Rapport: De mest marginaliserte står fremdeles utenfor i global utvikling

22.mar.2017

Talerne under lanseringen av Human Development Report i Oslo. Fra høyre: Laila Bokhari - statssekretær i Utenriksdepartementet, Tegenework Gettu - nestleder i UNDP, og Gry Larsen - generalsekretær i Care Norge. Foto: Nina Bull Jørgensen/Bistandsaktuelt.

 

Millioner av mennesker får ikke ta del i utviklingsframskritt. Kløften mellom de som gjør framskritt og de mest sårbare vil øke, med mindre dypt forankrede utviklingsbarrierer slik som diskriminering og ulikheter i politisk deltakelse brytes ned.

 

På tross av 25 år med imponerende fremgang i menneskelig utvikling, er det mange som ikke får ta del i framskrittene. Systemiske barrierer må brytes ned hvis de som blir stående utenfor skal ta igjen forspranget. For å sikre bærekraftig menneskelig utvikling for alle er det nødvendig med et tydeligere fokus på de ekskluderte gruppene, og på metoder som kan bryte ned hindrene for en inkluderende utvikling.

 

Dette viser funnene fra FNs utviklingsprograms (UNDP) flaggskiprapport for 2016 kalt ’Menneskelig Utvikling for alle’, som ble lansert i går.

 

Rapporten viser at selv om menneskelig utvikling har hatt en gjennomsnittlig økning i alle regioner mellom 1990 og 2015, befinner fortsatt en tredjedel av verdens befolkning på et lavt utviklingsnivå, ifølge indeksen for menneskelig utvikling (HDI).

 

”Verden har kommet et godt stykke på vei i å utrydde ekstrem fattigdom, forbedre tilgang på utdanning, god helse og gode sanitærforhold, og i å utvide mulighetene for kvinner og jenter”, sier UNDP-administrator Helen Clark. ”Men denne fremgangen er bare en forsmak på et fremtidig og om mulig enda vanskeligere mål; å sikre at alle mennesker får nyte godene av global utvikling.”

 

Fattigdom og ekskludering forblir en global utfordring, også for rike land hvor 300 millioner mennesker lever i relativ fattigdom – inkludert mer enn en tredjedel av alle barn.

 

Etterlatt og ute av stand til å ta igjen forspranget: systemisk diskriminering av kvinner, urfolk, etniske minoriteter og andre

Ifølge rapporten er ikke bare behovene mange, men enkelte grupper står overfor adskillig flere vanskeligheter og hindre enn andre.

 

”Vi legger for mye vekt på nasjonale gjennomsnitt som ofte skjuler de enorme variasjonene i menneskers liv”, sier Selim Jahan, rapportens hovedforfatter og sjef for HDR-kontoret. ”For å gjøre framskritt må vi gjøre en grundigere analyse av hvem som har blitt etterlatt og hvorfor, og ikke bare se på hva vi har oppnådd.”

 

Rapporten viser at i nesten hvert eneste land er det flere grupper som står overfor mange utfordringer, og disse utfordringene overlapper og forsterker hverandre. Dette fører til økt sårbarhet for de vanskeligstilte gruppene, øker gapet for framskritt på tvers av generasjoner, og gjør det samtidig vanskeligere for de som ligger etter å ta igjen forspranget.

 

Kvinner og jenter, landsbygdbefolkningen, urfolk, etniske minoriteter, migranter og flyktninger, mennesker med funksjonshemninger og LGBTI-samfunnet er blant dem som blir systematisk ekskludert av hindre som ikke bare er av økonomisk art, men også politisk, sosiale og kulturell.

 

Når det gjelder kvinner, den største av disse gruppene, viser rapporten at selv om globale kjønnsforskjeller langsomt krymper, forblir langvarige mønstre av ekskludering og manglende innflytelse et presserende problem.

 

Kvinner er som regel fattigere, tjener mindre og har færre muligheter på de fleste områder i livet enn hva menn har. Lovverk i 100 land forbyr kvinner å ta enkelte jobber, og i 18 land trenger kvinner sine ektefellers tillatelse for å arbeide. Skadelige tradisjoner som kvinnelig omskjæring og tvangsekteskap har ikke tatt slutt.

 

Mennesker som bor på landsbygda møter også flere hindre på veien mot utvikling. Det er for eksempel mindre sannsynlig at skolebarn i rurale områder lærer å lese, skrive eller regne.

 

Videre nevner rapporten eksempelvis at det ofte er vanskelig for migranter og flyktninger å finne arbeid, skaffe seg utdanning eller delta i den politiske arenaen, og at mer enn 250 millioner mennesker i verden blir diskriminert på grunn av sin etnisitet.

 

På tide å gjøre noe med utviklingsbarrierene

”Ved å bryte ned dyptsittende og diskriminerende sosiale normer og lover, og ved å takle ulik tilgang til politisk deltakelse som har hindret fremgang for så mange, kan fattigdom bli eliminert, og fredelig, rettferdig og bærekraftig utvikling kan oppnås av alle”, sier Helen Clark.

 

Marginaliserte grupper har ofte begrenset innflytelse over de institusjonene og den politikken som bestemmer over livene deres. Endring av dette er sentralt for å bryte den onde sirkelen av ekskludering.

 

Urfolk utgjør fem prosent av jordens befolkning, men hele 15 prosent av dem som lever i fattigdom. Medlemmer av LGBTI-samfunnet kan ikke være aktive talsmenn for egne rettigheter når forhold mellom samme kjønn er ulovlig i mer enn 70 land.

 

På grunn av dette hevder rapporten at marginaliserte grupper må gis mer innflytelse og at samfunnet også må erkjenne verdien av å gi disse gruppene større innflytelse i beslutningsprosesser.

 

Rapporten etterlyser også en mer raffinert analyse som kan lede til endringer, som for eksempel større fokus på politisk deltakelse og selvstyring. Data som viser tydelig aspekter som geografi, kjønn, sosioøkonomisk status og etnisitet, er essensielt for å vite hvem de som blir stående utenfor er.

 

Det advares mot forenklede utviklingsberegninger som kan overdrive fremdriften ved å fokusere på mengden – og ikke kvaliteten – av utvikling. For eksempel, flere jenter er nå registrert i barneskolen, men tall fra halvparten av de 53 utviklingslandene med tilgjengelig statistikk viser at flertallet av kvinner som fullfører fire til seks års skolegang er analfabeter.

 

Menneskelig utvikling for alle er oppnåelig

”På tross av ujevn fremgang er universell menneskelig utvikling et oppnåelig mål” sier Selim Jahan. ”I løpet av det siste tiåret har vi vært vitne til bragder innen menneskelig utvikling som vi tidligere har sett på som umulige”.

 

Siden 1990 har én milliard mennesker blitt løftet ut av ekstrem fattigdom og styrking av kvinners rettigheter har blitt en norm. Så nylig som i 1990-årene hadde svært få land lovgivning som beskyttet kvinner mot vold i hjemmet; i dag finnes slike lover i 127 land.

 

Rapporten legger vekt på viktigheten av 2030 agendaen for bærekraftig utvikling som grunnlag for å bygge videre på disse framskrittene, og på hvordan denne agendaen og en tilnærming som bygger på mennsekelig utvikling er gjensidig forsterkende.

 

Rapporten anbefaler å re-orientere politiske retningslinjer slik at fremskritt kommer de mest utenforstående til gode, og oppfordrer sterkt til å legge om globale markeder og institusjoner slik at disse blir mer rettferdige og representerer alle.